Internett med norske pionerer

- Suksess har mange foreldre, sier Yngvar Lundh beskjedent. Det er sant, også for internett. Det som vi i dag kjenner som internett ble utviklet gjennom lagarbeid. Men tre av 33 navn på en plakett på Stanford University i Silicon Valley er norske: Pål Spilling, Dag Belsnes og Yngvar Lundh. I forbindelse med 50-årsdagen til internett, var Yngvar Lundh på besøk på Teknisk museum.

Av Dag Andreassen

29. oktober 1969 ble en melding sendt fra professor Kleinrock til en student på det lokale datanettverket ved UCLA. Dette var det første beviset for at metodene for dataoverføring, som Kleinrock hadde vært med å utvikle, fungerte. Snart ble fire universiteter knyttet sammen i nettverket som var etablert av det militære forskningsorganet ARPA, og ble kalt ARPANET. I årene som fulgte koplet stadig flere amerikanske universiteter og forskningsmiljøer seg på dette nettet.

Knapt fire år senere, i juni 1973, ble Norge det første landet utenfor USA til å kople seg på ARPANET. Forskningsmiljøene på Kjeller med bl.a. Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI), Televerkets forskningsinstitutt og det seismologiske forskningsinstituttet NORSAR samlet de fremste data- og telekommunikasjonsekspertene i Norge i en viktig klynge på Romerike. Mange her hadde også gode kontakter til utenlandske miljøer, og flere kom til å gi viktige bidrag til utviklingen av internett.

Digital pionertid på Kjeller

En av disse var Yngvar Lundh, som var den første som tok sin diplomoppgave på NTH innen digitalteknikk – eller sifferteknikk som det het da. Dette var det ingen på NTH som kunne. Men forskningssjef Karl Holberg ved FFI sørget for oppgaven, og rekrutterte også Lundh til sin stab så fort han var ferdig utdannet. Lundh ble sendt til prestisjeuniversitetet MIT i Boston på et lengre forskningsopphold i et av de mest fremskutte dataforskningsmiljøene i USA, og etablerte den såkalte siffergruppen på FFI da han kom hjem.

Som leder for siffergruppen på FFI ble Lundh medskyldig i å hanke inn mange av de skarpeste hodene fra NTH og UiO til tjeneste. Som en del av forsvaret hadde FFI den fordel at de kunne teste ut folk under verneplikt. Det ble også rekruttert studenter som fikk konkrete diplom- og hovedfagsoppgaver veiledet av FFI-forskere som Lundh.

Nei takk til Norsk Data

Blant dem Lundh fikk inn i siffergruppen var Per Bjørge, Lars Monrad-Krohn og Rolf Skår. De bidro til utviklingen av den første norskbygde transistorbaserte datamaskinen SAM, et prosjekt som Lundh ledet. Da den ble videreutviklet til SAM II var forskningsmaskinene på Kjeller blitt såpass modne at mulige industriprodukter og en norsk dataindustri var i sikte.
For FFI-sjef Finn Lied var det naturlig å tenke at statens egen Kongsberg Våpenfabrikk (KV) skulle få denne jobben. Da Bjørge, Monrad-Krohn og Skår tok med seg maskindesign og kunnskaper og startet for seg selv med det som skulle bli Norsk Data, falt det dermed ikke i helt god jord i FFI.

Yngvar Lundh fikk tilbud om å være med over i dette private industrieventyret, men takket nei. Han ville heller fortsette som forsker. Det ventet mange oppgaver, og noen av dem skulle lede langt.

Norge først på det amerikanske nettet

Et av de prosjektene Lundh ble involvert i var opprettelsen av NORSAR, en seismisk målestasjon på Kjeller, som samlet data fra flere målestasjoner på Østlandet. Ett formål var å kunne oppdage atomprøvesprengninger i Sovjetunionen. Dette var så viktig for amerikanerne at en fast linje ble opprettet for direkte overføring av data fra Kjeller til USA.

Arbeidet med dataoverføring mellom Kjeller-maskinen brakte Lundh i kontakt med ARPA og de fremste forskerne på datanettverk der – Robert (Bob) Kahn og Larry Roberts. Disse to internettpionerene var gode forskerkolleger og gamle bekjente av Lundh. Det var derfor helt naturlig at de fant veien til Kjeller og FFI i 1972, da neste skritt for ARPANET skulle planlegges. NORSAR-maskinen på Kjeller, med sin faste linje til USA, egnet seg til å bli den første noden på ARPANET utenfor USA, med Lundh som faglig motpart i testingen av hvordan data i nettet ville oppføre seg når det krysset landegrenser.

Slik ble Norge det første landet utenfor USA som knyttet seg til ARPANET – i juni 1973. Noen dager senere kom også Storbritannia med, fra en node ved University College London – som gikk via Kjeller til USA.

Arbeidsgrupper utvikler internett

Men det var først nå arbeidet startet: Det å få stormaskiner av ulike typer og merker, og med ulike språk, til å kunne snakke sammen i et nettverk, krevde mye utvikling. Utgangspunktet var «pakkesvitsjing» som hadde blitt utviklet på 1960-tallet som en måte å dele opp større datamengder på for transport på nett. Videre måtte det utvikles køordningsalgoritmer og ruter på de ulike lokale nettene som skulle koples sammen. Maskin- og programvare måtte utvikles for å styre det hele.

Det var et stort arbeid, og mange deltok med små og store brikker til puslespillet. I Norge etablerte Lundh en gruppe på FFI med han selv, Pål Spilling, Åge Stensby, Asle Hesla, Finn Arve Aagesen og Øyvind Hvinden. Fra UiO bidro bl.a. Dag Belsnes, som var knyttet direkte til Vint Cerfs forskerteam ved Stanford under et års stipendopphold der i 1974.

Internettpionerer på seiltur

Vint Cerf og Bob Kahn kalles gjerne «internetts fedre» fordi det var de to som lanserte de første resultatene av arbeidet i mai 1974. Her ble ordet internett brukt for første gang, og det som skulle være de felles kjørereglene for nettet – protokollen med standardene for kommunikasjon ble lansert som TCP. Nøkkelelementer som «gateway» med egne maskiner (IMP, eller TIP) og IP-adresser var på plass, men fortsatt gjensto mye arbeid. Ulike arbeidsgrupper var i gang, og de møttes tre-fire ganger i året. To av møtene fant sted på Kjeller, i 1976 og 1977. Yngvar Lundh og kona Bente tok imot hjemme i huset på Lillestrøm, og Bob Kahn ble tatt med på seiltur og bading i den lyse sommerkvelden.

God personkjemi og relativt få deltakere i arbeidsgruppene var viktige faktorer for å få et komplekst arbeid til å gli fremover uten alt for mange omkamper og byråkratiske vendinger. Mellom møtene kommuniserte de på meldinger over nett – e-post. De ulike gruppene arbeidet med hver sine deler, og diskuterte seg frem til løsninger som fungerte best.

Internettprotokollen vinner frem

Innen 1981 var resultatene av arbeidene stabile og vel dokumenterte, og TCP/IP-protokollen var blitt en robust standard. I løpet av 1980-årene vant denne standarden frem og internett ble mer og mer dominerende. Ulike nasjonale nettverk, kommersielle nettverk og ikke minst Teleunionens egne standarder som x25 og x400, var lenge med i racet.

På det tidspunkt hadde Yngvar Lundh skiftet jobb til Televerket, og var med på å utvikle nettet med bl.a. e-post til alle – ikke bare forskere – innenfor disse telestandardene.

Men da 1990-årene kom og World Wide Web ble utviklet av den britiske CERN-forskeren Tim Berners Lee for enklere bruk av internett, var seieren et faktum. TCP/IP ble dominerende både for telenettene og for de norske universitetenes Uninett.

Forestillinger om internett

Internett ble altså utviklet i samarbeid mellom mange ulike forskergrupper i flere land over en tiårsperiode. Hvilke ideer om fremtidig bruk av dette nettet snakket de om, de som var med å utvikle det hele?

– Vi så jo et stykke fremover, forteller Lundh. - Først og fremst tenkte vi at det var en flott måte å kommunisere på, og dele data. Vi så jo for oss å kunne overføre hvilke som helst filer etter hvert. I starten var det veldig begrenset, men vi så jo for oss bl.a. dette med bilder og video. Vi jobbet ut fra kriteriet om at vi skulle kunne overføre hva som helst på en optimal måte.

Navn på æresplaketten

På Stanford University i Palo Alto i California – et av verdens fremste universiteter og et kraftsentrum i Silicon Valley – henger en plakett med 33 navn på internettpionerer. Yngvar Lundh er et av dem. Æresplaketten på Stanford er ofte henvist til når Internetts historie omtales

- En får ta det som det det er – en messingplakett, sier Lundh. - Det er mye politikk i slike lister vet du. Jeg har aldri vært noen politiker. Mange flere navn kunne vært på lista, og andre vil kanskje mene at noen av de som står der ikke fortjener det.

– Synes du det er rimelig at ditt navn står der da? Lundh ler og tenker seg litt om. - Jaa, jeg synes jo det. Faktisk var jeg jo en viktig person akkurat der og da. Det var jeg som fikk satt opp denne noden som gjorde at vi kunne være med å bearbeide det videre.

Siffergruppen i mars 1962. Fra venstre: Per Bugge-Asperheim, Svein Strøm, Per Klevan, Lars Monrad-Krohn, Per Bjørge, Asbjørn Horn, Olav Landsverk og Yngvar Lundh. Foto: Yngvar Lundh

Yngvar Lundh ved siden av SAM i datautstillingen på Norsk Teknisk Museum. SAM var den første norskbygde transistorerte datamaskinen, og var et svært viktig steg i retning av de maskindesignene som la grunnlag for dataeventyrene både i Norsk Data og Kongsberg Våpenfabrikk. Foto: Håkon Bergseth / Norsk Teknisk Museum

Den første norskbygde transistorbaserte datamaskinen SAM. Foto: Norsk Teknisk Museum

Yngvar Lundh besøkte Teknisk museum i oktober 2019


Kontakt oss

Norsk Teknisk Museum

Kjelsåsveien 143

0491 Oslo

E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.
Eller fyll ut kontaktskjema

Tlf: 22 79 60 00
Org. nr.: 979676832

Samarbeid

Venneforeningen

Museumsnettverkene

Samarbeidspartnere: