Dro på jobb i dag for å ha elevsamtaler med elevene i 2STA. Satte meg i karnapprommet, der hadde jeg utsikt til veien utenfor. Rart å se tomme busser stoppe hver halvtime. Vanligvis velter det elever ut av bussen. På vei inn i skolebygningen måtte jeg stoppe i elevkantina. Det var så stille, og alle stolene sto på rette rader overfor hverandre. Veldig rart. Helt naturstridig. Fraværet var så tydelig tilstede. Trappene opp til 2. etasje var skinnende rene. Jeg tok meg i å lengte etter skitne og ekle snusklumper i trappa.

Inne hos rektor sitter kollegaen min. Mannen hennes tok livet sitt for noen uker siden. Jeg var ikke forberedt på at hun skulle være på jobb i dag. Hele meg vil gå bort til henne og klemme henne. Jeg kan ikke klemme henne. Hun har mistet mannen sin. Og jeg kan ikke klemme henne. Jeg har tenkt så mye på henne. Jeg har grini så mye. Jeg finner ingen ord. Det finnes ingen ord å si til en som har mista mannen sin i selvmord. Jeg gjentar: «Og så kan jeg ikke klemme deg» og «Men det er jo helt forjævlig, jeg kan jo ikke klemme deg». Det ender opp med at jeg sitter og hulker.

I karnapprommet snakker jeg med 23 av mine 30 kontaktelever. Vakre Hanna, som er en «babe», sitter og ser på meg gjennom skjermen, hun har Lille-My-topp på hodet og runde, sorte briller. Hun ser så liten og sårbar ut. I bakgrunnen ser jeg rommet hennes; bamser i senga, plakater på veggen, grønne planter. Hun forteller meg hvor stressa hun er. Hun er alltid stressa. Og jeg pleier å klare å trøste henne. Men PC-en hakker, og plutselig fryser bildet. Hun stivner i skjermen med munnen åpen, og hun hører ikke hva jeg sier.

Så ringer jeg Mustafa. Han sitter i bar overkropp øverst i en køyeseng. Det er to køyesenger i rommet. Han har fått fullskjegg. Mustafa, som stadig pleide å stikke ut av klasserommet i timen, «skulle bare fylle vann på flaska si», vil gå året om igjen. Han vil være på skolen. Han vil være i klasserommet. Han og jeg lager hjerte med hendene til hverandre gjennom skjermen. Da får han en fotball i hodet. Lillebroren hyler av latter i bakgrunnen.

I samtalen jeg har med Krista siterer hun stadig Gunvor Hofmo – diktet vi jobbet med i forrige uke: «Det er ingen hverdag mer». «Du vet jo det, Helene, det er ingen hverdag mer», sier hun. «Bare stumme skrik.»

Bismah er grøtete i stemmen når jeg ringer. Ramadan har nettopp startet, og hun legger seg 05 hver natt og sover til 17. Men kan du ikke be tidlig om morgenen når du står opp da, sier jeg. «Jeg får flere poeng dersom jeg ber til riktige tider», svarer hun. Hun forteller at hun deler rom med tre eldre søstre og de ber også om natten.

Abdullah forteller at han er på jobb som vanlig som hjemmehjelp, det er mora hans også. Han savner fotballtreninga. Han ber meg ta vare på meg selv.

Fredrik sier han har mista motivasjonen. Han klarer ikke gjøre noe. «Sorry, Helene», sier han. Jeg klarer ikke svare. Klarer ikke snakke mer med skjermen. Kjenner at det er noe jeg mangler. Noe jeg pleier å ha. En kraft, en ild.

Det verker i skuldrene og nakken. Jeg tenker på sønnen min, Jens, som sitter hjemme med dagsplanen til 7. trinn. Han skulle skrive om Afrika i dag. Spørsmål om Nilen, hvor var de to hovedløpene, hvilke land rant den gjennom. Den dagen skolene ble stengt fikk Jens vedtak om spesialundervisning. Han har generelle lærevansker. Jeg vil sitte ved siden av han. Øve på BISON når han leser. Lære han å fylle ut VØL-skjema. Aller helst vil jeg sitte ved siden av han og lese «Sangen om en brukket nese» av Arne Svingen. Aller helst vil jeg sitte i ring i klasserommet med klassen min og lese «Riktig Thomas» av Ingvild Rishøi. Om Thomas som har sosial angst, men bare vil være en normal gutt som kan klare å gå inn i en butikk og kjøpe en pute til sønnen sin. Jeg skal spørre: «Har noen av dere kjent på en sånn type angst før?» Mustafa sitt bein rister mens jeg leser, og han skal se opp på meg og svare: «Ja, ofte». Det er det jeg vil. Sitte der.

Mandag 28. april

Møte på Teams med påbyggklassen. Vi snakker om særemnet. Om hverdagen. Jeg tar på vikinghjelm. En setter på Bollywood-musikk, og jeg danser magedans foran kameraet. Etterpå veileder jeg en og en. Karina er så ivrig. Hun og jeg sitter med sangteksten «Grimaser» av Cezinando og novella «Karens jul» foran oss på skjermen, mens vi diskuterer metaforer og hvordan temaet makt og avmakt kommer frem i tekstene. Hun er så gira, og jeg blir gira.

Plutselig står Ingrid, eldstedattera mi, foran meg og tripper. Jeg gir «vent-tegn» til henne. Jeg legger på med Karina. Ingrid skal levere fagartikkel om hvordan Hitler kom til makten, og hun klarer ikke drøftingsdelen. Tårene renner nedover kinnene, og hun hiver etter pusten. Det passer ikke helt å snakke om Hitler og dolkestøtlegenden slik hun har det nå, så jeg lager kakao i stedet.

Det plinger fra Teams-appen i telefonen min. Det er gymlærer Vanja. Hun skriver at mange av elevene i klassen min ikke har levert oppgaven om treningsskader. De må forstå at gymkarakteren i vg2 har betydning for vg3-karakteren. Kan jeg ta opp det med dem?

Lillesøster er sur, hun klarer ikke forklare hva et berg er. Hun skal skrive fem setninger om berg. Jeg klarer heller ikke forklare hva et berg er. Jeg googler «berg». Det er veldig vanskelig forklart på Wikipedia. Hvordan forklarer man hva et berg er?

Plutselig sender Adrian, en av elevene mine, meg en snap der alt er helt sort, bortsett fra teksten «Recently». Først på kvelden får jeg tak i han. Vi snakker lenge. Han forteller at han stenger seg inne på rommet og røyker hasj. Han ser ikke folk. Han ser ikke serier. Han gjør ikke skolearbeid, han møter ikke på Teams. Mora hans har ringt meg flere ganger. Hun er bekymret for han. «Så du får tak i hasj i disse koronatider?», spør jeg. Det er første gang på lenge jeg hører han le: «Ja, Helene, man får alltid tak i hasj».

Rett før jeg skal slukke lyset får jeg en melding fra Silje i klassen min. Hun skriver: «Jeg har det ikke så bra akkurat nå, mange tanker. Jeg er stressa nesten hele tiden. Jeg har prøvd å gjøre det beste ut av det, og vil ikke klage over det fordi jeg vet at det er vanskelig for alle». Jeg tekster med henne i 30-minutter før jeg slukker lyset.

Avsender ønsker å være anonym, og navnene i denne historien er derfor endret.