Foto: Åse Marie Sandvik/Norsk Teknisk Museum

Torsdag 27. august 2020

Så ubeskrivelig letta.

Det føles som om dette svangerskapet startet for tre år siden. Jeg er letta over så rare ting denne gangen.

Joda, jeg er såklart glad for at fødselen er over og at jenta er frisk. Men det føles som om tårene triller like mye fordi ingen av hva-hvisene jeg har tenkt på de siste månedene inntraff. Frykten for snørrete neser og kløende hals har tatt overhånd med jevne mellomrom, og selv om det skulle gått bra å føde uten mannen, og pandemien ikke ser ut til å ramme gravide og nyfødte spesielt – er jeg så letta for at ting kunne gjennomføres på normalt vis. Kroppen og hodet trengte normalt.

 Hjernen har jobba intenst de siste ukene.

Var det der et nys? Vaska han henda? Har hun byttet munnbind? Ville mannen min fått vært med om jeg føder idag? Unngå å lese nyheter. Unngå ekstra legebesøk og turer til helsestasjonen. Kiler det i halsen? Kan mamma komme og passe 2-åringen mens det står på? Kommer jeg til å kunne se støttende ansikter mens jeg føder, eller bare forvirrede øyne og mumlende ord bak munnbind og visir? Tenk om helsevesenet kollapser før jeg skal føde?

Hjernen tar helt av, selv om jeg vet at det hjelper lite.

Men nå er det pause. Pause fra de frynsete, overdrevne tankerekkene. Nå er det bare oss.

Og jenta vår da, som leter etter det normale hun også.

 Det er det ordet som gjerne går igjen i svarene til helsepersonell på spørsmål gjennom svangerskap og fødsel også: «Det er helt normalt». Det HAR vært et helt normalt svangerskap isolert sett. Likevel har alt føltes høyst unormalt. Med sykemelding og deretter permittering, har jeg hatt litt for god tid til å tenke dette svangerskapet. Jeg innså det når legen på andre siden av skjermen foreslo å snakke med en psykolog. Jeg har hatt så mange spørsmål, og veldig mange av de har ingen kunnet svare på. Vi har vært i nytt terreng, alle som en. Unntakstilstand. Unormalt.

Men akkurat nå er det pause, og tårene triller. Nå er hun her. Så håndfast, fysisk og konkret

– akkurat som tankene og bekymringene også er det nå.