Konservering i et evighetsperspektiv

Evigheten. Det er så stort at det nesten blir ufattelig, og vanskelig å forholde seg til. På Teknisk museum jobber en gjeng som må det. De har som oppgave å bevare ting for framtida.

Tekst: Marie Laland Ekeli, først publisert i 2019.

Det skraper fra metallhjul idet en tung tralle dras over betonggulv. Lyden ljomer gjennom rommet, for det er nesten 10 meter til taket, og de enorme lagerhyllene som kunne dempet klangen begynner å bli tomme. Vi befinner oss på Alnabru, et industriområde øst i Oslo, hvor skitt fra omkringliggende virksomhet legger et ferniss av sort støv over det hele. Heldigvis er det meste på lageret dekket til, omhyggelig pakket inn i plast av NRK-veteran Jens Haftorn. I flere tiår har Haftorn og en gjeng entusiaster reddet teknisk utstyr fra NRKs konteinere og kjørt det i sikkerhet her på Alna. Alt fra miksebord til høretelefoner og beredskapsbiler er samlet og stablet i bredden og høyden, for, som Haftorn sier: "Det kunne jo hende det er interessant for ettertiden."

Les mer om NRK-samlingen her.

Som alt i livet, skal noe vare, må det tas vare på. Derfor var det en gledens dag da NRK i mai 2017 inngikk kontrakt med Norsk Teknisk Museum om overtagelse av veteranenes samling. Med ett rykket Jens kontainerkupp opp i status, fra kasserte ting til museumsgjenstander. Nå har et team fra Teknisk museum rigget seg til midt i lagerrommet, med skrivebord, datamaskiner, støvsuger og alt som skal til for å innlemme tingene i museets samling.

I dag står et miksebord på planen. Det er blitt brukt i barneprogrammene Go’ Elg og UHU, og at det har sittet lekne mennesker bak spakene, det synes. En sort sprittusj har merket metallet med tegninger av Pippis hest og ord som Call Girl, Save Ass og Call Carl I. Hagen. Noen vil kalle det hærverk, men for en historiker er slike skriblerier verdifulle spor etter mennesker og levd liv.


Fryst i tid

Storsamler Jens Haftorn undrer seg:

– Det ene øyeblikket blir miksebordene slengt inn i en bil og stablet oppå hverandre. Neste øyeblikk kan du ikke en gang dra en fille over, for det kan lage riper, mumler han.

Hanne Skagmo ler. Hun er gjenstandskonservator og mener det skjer noe med en gjenstand idet den blir erklært verneverdig.

– Før den kommer inn på et museum, lever den et liv. Gjenstanden er i en brukssituasjon, en del av en kontekst, og man behandler den deretter. Når den skal på museum er vi ikke ute etter å sette den tilbake til originalform, men heller fryse den i tid. Vi skal bevare mikseren sånn som den er NÅ, sier Hanne.

Hvordan i huleste får de til det? Hvordan fryse et miksebord i tid?

1. Utvelgelsen

Aller først må man bestemme seg for at det er verdt det. Av mer enn 9000 objekter har Teknisk museum valgt ut cirka 1300. De skal flytte fra lageret på Alnabru og inn i museets magasin på Gjerdrum. Utvelgelsen har vært en møysommelig prosess, godt hjulpet av Jens, samlerkollega Kristian Ludvik-Bøhmer og flere NRK-veteraner, som hengt over skuldrene på konservatorene.

– Vi bedriver litt voksenopplæring, sier Kristian, pensjonert systemplanlegger innenfor lyd.

– Kunnskapen i NRK er ikke så utbredt ellers i samfunnet, ei heller i Teknisk museum. Det er jo ikke de som har bygd systemene eller brukt utstyret, smiler han.

Frode Weium er førstekonservator og leder prosjektet fra Teknisk museums side. Han mener miksebordet er interessant av flere grunner.

– For det første er SEESAM 2 representativ for miksere som ble brukt på 1990 og 2000-tallet. I tillegg er den norskprodusert. SEEM AUDIO AS ble dannet i 1974 og holdt til i Heggedal. De produserte veldig mye lydutstyr, miksere og kontrollbord for NRK. Dette er norsk industrihistorie, sier han, og stryker over metallet.

– Det som gjør at akkurat denne skiller seg ut, er skribleriene. Vi hadde flere å velge imellom, men jeg synes denne er mer interessant enn en som er glatt og uberørt. Den har så mange bruksspor.


2. Registrering

Gjenstanden er valgt, hva skjer så?

- Da går den til registrering, forteller Frode. Han manøvrerer miksebordet, som ligger på en pall hektet på en jekketralle, fram til et arbeidsbord og skrur på datamaskinen.

- Det første jeg gjør, er å gå inn på databasesystemet Primus og tildele miksebordet et gjenstandsnummer.

Med vante fingre klikker han seg fram. Et digitalt skjema dukker opp på skjermen, og Frode viser hvordan historikk, produksjon, bruk og inntaksdato plottes inn i systemet. "Brukt blant annet i tv-programmet Go’ Elg og Uhu." Deretter gjør han miksebordet søkbar under emneknagger som kontrollbord, mikser, lydmikser, barndom.

– Vi legger også inn opplysning om tekstmerker, skilt og serienummer, sier han.

Til sist trykker Frode på "skriv ut", og fra en kasseformet printer tyter en lapp med en strekkode. Den fester Frode til miksebordet.

– Når gjenstanden forlater min stasjon, er det med et nummer og en strekkode som følger den helt til magasinet.

Han legger et laminert ark på toppen av miksebordet, og ruller pallen til neste stasjon. Der plukkes lappen opp av gjenstandskonservator Hanne Skagmo. "Skal til tilstandsvurdering".

Varmekammer sett innenfra. Foto: Teknisk museum

Varmekammer. Foto: Teknisk museum

Rengjøring av kontrollbord med pensel og støvsuger. Foto: Teknisk museum

Rengjøring av kontrollbord med pensel og støvsuger. Foto: Teknisk museum

3. Gjenstandskonservatorens stasjon: tilstandsvurdering, beskrivelse og rengjøring

Hva tenker hun nå?

– Å nei, den var stor!

Hanne ler.

– Nei da, denne var ikke av det største vi har hatt.

Det første Hanne gjør, er å åpne gjenstanden i Primus.

– Deretter foretar jeg en tilstandsvurdering av miksebordets fysiske tilstand. Har det skader? Er det slitasje? Vi har ikke anledning til avanserte analysemetoder i dette prosjektet, så det blir en subjektiv vurdering av det jeg umiddelbart ser. Er det for eksempel noen materialer som har begynt å bli nedbrutt? All den teipen her – Hanne peker på en stripe gul maskeringsteip, hvor teknikeren har skrevet inn spakenes funksjoner – mister hefteevnen. Det er ikke laget for å vare.

Hanne demonstrere. Med tynne bomullshansker drar hun lett i spaker, skrur på knotter, gnir på en fettflekk.

– Dette ser ganske stabilt ut.

– Og alt dette noterer du inn i Primus?

– Ja. Jeg lager en tilstandsrapport knyttet til gjenstanden i basen.

I tillegg til vurderingen består rapporten av en beskrivelse.

– Hvilket materiale er gjenstanden laget av? Plast? Metall? Vi prøver å stadfeste akkurat hva slags type metall det er. Samtidig blir det litt overordnet, innrømmer Hanne.

– Samlebetegnelsen "elektronikk" består blant annet av kobber, plast og annet metall. Vi får ikke åpnet og sett hva som er inni, sier hun.

Så skal gjenstanden veies og måles og fargen noteres ned. Man skal kunne vite hvordan miksebordet ser ut – selv uten bilde. Det er litt flekkete, gjør dere noe med det?

– Vi rengjør med støvsuger og mikrofiberklut. Det er det vi rekker i denne type prosjekter, sier hun.

– Med en bitteliten støvsuger?

Hun peker på en som ligner den du har hjemme.

– Og så bruker vi gjerne en pensel i tillegg, så vi kommer til i kriker og kroker.

Generelt renhold, kaller Hanne det.

– Støv som ligger utenpå gjenstanden blir fjernet. En ting er at det er stygt, men i tillegg inneholder støv partikler som kan skrape og skade overflaten. Andre partikler igjen kan tiltrekke fuktighet, sånn at det utvikler seg områder med lokal korrosjon.

– Hvorfor har du på deg hansker?

– I utgangspunktet fordi jeg ikke skal sette igjen fingermerker. I fingeravtrykk er det mye fettsyrer som faktisk, over tid, kan etse seg inn i bart metall. Og så gjør jeg det litt for min egen del. Vi aner ikke hva som er i dette støvet, så jeg holder meg selv ren.

Sort skitt (menneskefett, i følge Hanne) og limrester får bli i denne omgang. De har ikke kapasitet til å ta alt nå.

– Men om vi skulle stilt ut bordet, hadde vi rensker det vekk.

Hanskehånden stryker over tusjstrekene.

– Ikke dette da. Alt som er skrevet på hører til gjenstanden. Det er en del av gjenstandens historie.

– For meg framstår det som ren tagging, sier Kristian Ludvik-Bøhmer, som har fulgt demonstrasjonen nøye. Han har ingenting imot spor som sier noe om gjenstandens bruk.

– Men dette har ingenting med mikserens funksjon å gjøre, sier han.

– Det sier noe om menneskene som har brukt den, da, mener Hanne.

Kristian nikker:

– Det verste er at de har fått lønn.

Hanne smiler:

– I gamle kirker har gjerne folk spikket navnene sine inn i treverket. Hadde det blitt gjort i dag, hadde det vært hærverk. Når det er hundre år eller eldre, er det bare kjempegøy.

Før Hanne sender miksebordet videre merker hun det fysisk.

– Lappen Frode festet på kan lett falle av. Derfor stryker vi en oppløselig lakk på et lite synlig området, og skriver gjenstandsnummeret i det.

4. Fotografering

Gjenstanden er vurdert og overflaterengjort. Nå skal den dokumenteres visuelt. Noen ganger sender konservatorene med en ønskeliste til fotografen, "Kan du ikke ta ekstra bilde av dette?", og det gjør fotografen gjerne.
Fotografene dokumenterer det som kommer til uttrykk på gjenstandens overflate. Som regel er det gjenstandens utforming og interessante detaljer fotografene fokuserer på, men også tilstand og skader kan i noen tilfeller spesielt dokumenteres. Det fotograferes stort sett på ensfarget bakgrunn, i vinkler og med lyssetting som understreker disse ytre egenskapene. Dette er et relativt klassisk fotoatelier-arbeid, med håndverksteknikker som man finner igjen i andre sammenhenger som benytter seg av studiofotografiet. Det er to fotostasjoner på Alnabru. En for store gjenstander og en for små.

5. Tilbake til gjenstandskonservator: Pakke, stroppe og klargjøre for frakt.

Etter fotoseansen rulles miksebordet tilbake til Hanne. Nå skal det pakkes.

– Denne får fint plass på en pall, sier hun fornøyd.

– Vi fester karmer rundt og så fyller vi på med padding. All emballasje er ren og syrefri og brukes med tanke på langsiktig oppbevaring. Hvis den brytes ned skal den ikke tilføre nedbrytningsprodukter som igjen kan skade gjenstanden.

– Miksebordet behandles som en skatt!

– Det er jo det, utbryter Hanne.

– Når noe kommer på museum påtar vi oss et ansvar for ettertiden. Det er besluttet at dette er en historisk viktig gjenstand av ulike årsaker, og da er det viktig å bevare den. Ikke bare for at vi skal leke med det nå, men for senere generasjoner.

Miksebordet får ethafoam-plater (skumplast) og silkepapir rundt seg, og utenpå der igjen, bomullstrekk. Enda en strekkode klistres utenpå pallen, og så rulles den inn … i dødens forkammer.


6. Varmebehandling: Bye, bye insekter.

En hvit kontainer på hjul ser den ut som, museets helt nye mobile varmekammer. Dette er gjenstandskonservator Endre Fodstad sin baby, og han forteller stolt hvordan tyske produsenter ble valgt vekk til fordel for et norskeid selskap på Vestlandet. En skulle kanskje ikke tro det var marked for mobile varmekammer, men det er ikke bare museer som vil sikre seg mot uønskede gjester. Tenk bare på alle veggdyra vi har begynt å trekke med oss hjem fra ferie. Endre har med selvsyn opplevd hvor katastrofalt et møllangrep kan være.

– På en tidligere arbeidsplass gikk store mengder ulldrakter fullstendig tapt. Det hadde ligget tørt på et loft, men en fuktig sommer oppsto ideelle forhold for møll. Det ble millioner av dem. Da de åpnet loftet etter sommeren var alt angrepet.

Hundrevis av drakter måtte kastes.

Han legger til det åpenbare:

– Hvis vi får noe sånt i museumsmagasinet vårt, er det kritisk.

Derfor må miksebordet, i likhet med alt annet som skal innlemmes i samlingen, stekes. 58 grader er det som skal til for å drepe møll og andre insekter.

– Og eggene, poengterer Hanne.

– Hvor lenge må det være i kammeret før alt er dødt?

– Det varierer fra insekt til insekt, sier Endre.

– Vi har stilt inn på å ta det aller meste, men da spesifikt møll, som vi er mest bekymret for. Da kjører vi kammeret en time på høyeste temperaturen, og så senkes varmen. Alt foregår veldig kontrollert. Når temperaturen stiger tilføres fuktighet sånn at luftfuktigheten holder seg stabil. Det er spesielt viktig for at organisk materiale ikke skal sprekke opp.

Når dørene åpnes er det viktig at klimaet innenfor og utenfor kammeret er det samme.

– Men alt skjer innenfor et døgn? spør Hanne.

– Ja, en natt, svarer Endre.

– Mølldreping minutt for minutt, ler Kristian.

– Dette kan det bli program av.


7. Transport og magasinering på Gjerdrum

Etter av-møllifisert gjelder det å få transportert vekk miksebordet så fort som mulig, for å unngå at det potensielt blir infisert igjen. Allerede samme dag kjøres det til Teknisk museums magasin på Gjerdrum. Ved ankomst registreres miksebordet på plassering.

– Der ser det litt annerledes ut, sier Hanne, og kaster et blikk utover det småskitne og rotete lageret på Alnabru.

– Alle gjenstandene er dekket med bomullsduker. Som spøkelser.

Hun ruller fram et bilde på mobilen. Rader med innpakkede esker ligner scener fra krimserier hvor man leiter fram kalde saker. Her skal miksebordet få hvile. Fram til noen kommer over det igjen, på Digitalt museum eller databasen PRIMUS, og tenker: "Det der er jammen midt i blinken. Det må vi stille ut."

Fotografi av fotografen i arbeid, tatt bakfra og ovenfra. Tilhører Teknisk museum.

Museumsfotografen i arbeidet med fotodokumentasjon av gjenstanden. Foto: Teknisk museum


Kontakt oss

Norsk Teknisk Museum
Kjelsåsveien 143
0491 Oslo

Tlf: 22 79 60 00
Org. nr.: 979676832

E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.
Eller fyll ut kontaktskjema

Skole og barnehage:
Epost (kontaktskjema)
Tlf: 22 79 60 60
Telefontid: Tir–fre kl. 13.15–15

 

Nyhetsbrev

Ja, takk!

Vennligst aktiver javascript for å kunne sende dette skjemaet