Maren i myra  - hvem var hun?

Maren i myra undersøkes av konservator Hilde Skogstad i forbindelse med den nye medisinutstillingen.

På Teknisk museum har besøkende i nær 20 år kunnet se et naturlig mumifisert menneske i medisinutstillingen. I august reiste Maren i myra til sitt forrige hjem, Rikshospitalet, for å undersøkes. Vi håpet på å finne svar på mye av det vi og våre besøkende har lurt på i mange år.

Maren har ligget i en glassmonter siden hun ble overført fra Rikshospitalet til Nasjonalt medisinsk museum[1], på begynnelsen av 2000-tallet.

Ny medisinutstilling
Monteren ble åpnet, som en del av arbeidet med å fornye de medisinske utstillingene ved museet. Det ga en god anledning til å undersøke Maren, og museet oppsøkte hjelp av eksperter fra Avdeling for Radiologi og Nukleærmedisin på Rikshospitalet ved Oslo universitetssykehus, for å CT-skanne Maren. Konservator Anne Håbu, hadde gått foran oss i løypa i sitt arbeid med Kulturhistorisk museums egyptiske mumie, Dismutenibtes. De ansatte ved Rikshospitalet hadde derfor vært borti en mumie tidligere.

Etiske implikasjoner
Når museet nå tar Maren ut av monteren, spør vi oss om hva det er riktig å gjøre med henne. Hvilke etiske hensyn skal vi legge til grunn for å stille ut menneskelige levninger uten eksplisitt samtykke? Er menneskelige levninger ting? Har de rettigheter? Skal Teknisk museum fortsette å vise Maren? Er Teknisk museum klar for å vurdere om vi skal slutte å vise frem en favoritt blant ansatte og de besøkende?

Prosjektet Skjeletter i skapet har løftet slike problemstillinger: En dag åpnet ansatte et skap på et lager – og der hang det et skjelett på en knagg. På et annet lager sto en pappeske der det sto skrevet med tusj: "Fosterrester på sprit - brennbart!" Med utgangspunkt i samlingen av menneskelige levninger ved Nasjonalt Medisinsk Museum/Teknisk Museum, ønsker vi å åpne for diskusjon om hvordan dette materialet best kan håndteres; altså forvaltes, forskes på og formidles. Hvilke nye spørsmål, perspektiver og forståelser kan samlingen føre oss til? Diskusjonene vi har hatt, har tatt utgangspunkt i samlingene. Vi inviterte også til en utstilling der vi viste fram foreløpige funn og innsikter i prosjektet, og samtidig la til rette for å trekke inn en viktig og så langt manglende instans i diskusjonen; museumsbrukere. Meningene om de menneskelige levningene er delte. De aller fleste ønsker å vise dem frem, mens noen stiller seg tvilende til det. 

Naturlig mumifisering
Tilbake til Maren, som nå er tatt ut av monteren. Hennes kropp er ekstremt godt bevart. Den har vært gjennom en spesiell mumifiseringsprosess som gjør kroppsfett til et såpestoff, som har pakket henne inn i en type kroppsvoks. Denne kjemiske prosessen startet da Maren ble begravet i et fuktig, alkalisk og oksygenfritt miljø. Kalksteinen i Oslo gjør grunnvannet basisk og fettvevet i kroppen ble til likvoks i stedet for at den råtnet.

Sjelden mumie
Selv om slike naturlig mumifiserte kropper ikke er uvanlige på kirkegårder, er Maren en av bare tre slike menneskelige levninger som finnes på museum. De andre finnes ved Smithsonian National Museum of Natural History in Washington DC og The Mütter Museum in Philadelphia.

Et offer for kolera?
Ifølge overleveringer basert på muntlige og skriftlige kilder, ble Maren gravlagt dypt på kirkegården bak Jakob kirke i Oslo sentrum. På den tiden het byen Christiania[2] og gravplassen het Ankerløkken kirkegård.[3] Der ble hun oppdaget på begynnelsen av 1900-tallet, under byggearbeid. På grunn av stedet hun, ifølge kilder, ble begravet og dybden på graven, er det sannsynlig at Maren døde under koleraepidemien på 1850-tallet.

Hvem var Maren? Spørsmål om forskning og bevaring
Før vi reiste med Maren til Rikshospitalet, kunne vi ikke være helt sikre på om hun var en mann eller en kvinne, selv om vi har alltid tenkt på henne som en kvinne. Det finnes ikke tegn på mannlige genitalier, men helt sikre kunne vi ikke være ettersom det er et organ vi kunne tenke oss ville kunne forvitre ganske raskt, – selv om menn flest kanskje ikke ville være med på den ideen. 

Mange spørsmål
Vi hadde også en rekke andre spørsmål: Hvem var hun, og hva slags liv levde hun? Hvor lenge levde hun, og hva døde hun av? Var hun opprinnelig fra Oslo, eller flyttet hun hit fra en annen del av landet, – eller verden? Løser Marens kropp seg opp ytterligere, og hvilke metoder er de beste for å bevare henne videre? Er det noen organer igjen i kroppen hennes? Er CT-skanning den beste metoden for å finne svar på våre spørsmål, eller bør vi også gjøre en MRI? Hvilke andre typer målinger og forskning gir Maren grunnlag for? I en spesiallaget trekasse ble hun nå fraktet, så forsiktig som mulig, for å undersøkes med teknologiske verktøy verden ikke kjente til mens hun levde.

Hva ble avdekket gjennom CT- og MRI-skanning på Rikshospitalet?
Vi fikk god hjelp på Rikshospitalet, og radiolog Kristian Fosså tolket resultatene for oss. CT[4]-skanningen ga solide resultater og radiograf Knut Bjørklund satte sammen fantastiske bilder av Maren. MRI[5]-skanningen ga veldig lite, da MR trenger hydrogenproton, som inneholder både vann og fett for å få til bilder, og Marens kropp var tørr. Dette er bra, sett fra et bevaringsperspektiv, ettersom mye fuktighet står i et motsetningsforhold til bevaring. 


Maren var en kvinne
CT viste oss Marens skjelett og flere vel bevarte organer. Vi fikk bekreftet at Maren var en kvinne, siden Fosså var sikker på å se kvinnelige kjønnsorganer.


CT ga også ganske gode bilder av Marens hjerne, hjerte og lunger.
 

Tuberkulose og benskjørhet
De forkalkede strukturene rundt lungene hennes mente Fosså var en indikasjon på at Maren hadde hatt tuberkulose, men sannsynligvis uten at det var det hun døde av. Hun har også hatt et stygt brudd i armen (nede til venstre), som kroppen hennes har prøvd å lege. Siden det ikke har leget seg, men bare bygget en klump av benmasse rundt bruddet, mente Fosså at hun ikke har hatt anledning til å la det gro. Bruddet må ha medført at hun hadde dårligere funksjon i albuen, men trenger ikke nødvendigvis å ha gitt henne smerter utenom ved større belastning. Maren har også et brudd i ryggen som kan være pga et fall el.l., men også pga benskjørhet. Sistnevnte vil vel også støtte opp under at hun er noe eldre enn 40 år.

Slitte hofter
Fra museets side var vi veldig spente på om de radiologiske undersøkelsene kunne si noe om det livet hun hadde levd. Ryggen og knærne hennes hadde ikke alvorlige tegn på slitasje, men hoftene hennes var veldig slitt. Hva kan det bety? 

Fosså mente at hun har hatt en tilstand i begge hofter som heter «avaskulær nekrose» og den har antakeligvis vært smertefull i hverdagen. Den årsaken som er nest mest knyttet til tilfeller av dette skyldes alkoholbruk, noe som var svært høyt på midten av 1800-tallet. Røyking er også en mulig risikofaktor. Både røyking og alkoholbruk vil trolig også bidra til dårligere tilheling av et brudd som det Maren hadde i armen. 

Få tenner
Hun har bare ni tenner, noe som i kombinasjon med bruddet i armen og slitasjen i hoftene kan være tegn på en fattig bakgrunn. 

Noen av tennene var råtne, og selv om de kan ha råtnet seg etter døden, kan det også være indikasjoner på dårlig tannhelse.

 Det var ikke helt klare indikasjoner på hennes alder, men ut fra totalbildet var Fosså rimelig sikker på at hun ikke var under 20 eller over 50 år da hun døde.

Vi fikk heller ikke vite om antakelsen om at hun døde av kolera stemte siden CT-skanning ikke kan vise det.

Tilbake i monteren
Maren er nå tilbake på museet, og vi venter på den fullstendige skriftlige rapporten og bilder fra Rikshospitalet. Når vi får vite mer, legger vi det ut her.

Vi er også i kontakt med fysiske antropologer og genetikere for å avdekke om det er mer vi kan finne ut om henne. Kan vi sende fra oss en av hennes tenner og forvente å få mer informasjon? Kan en DNA eller isotopanalyse gi oss informasjon om hvor hun vokste opp og også årsaken til Marens død? Var det faktisk kolera? Hvis ja, kan vi i så fall kanskje finne ut mer om bakteriens spesifikke stamme og dermed kanskje også forstå kolerautbrudd både før og nå bedre enn i dag. Slike analyser krever imidlertid inngrep i Marens kropp, og vi må derfor ha veldig gode grunner til å gjøre det.

Veien videre
Teknisk museum skal se på de historiske byarkivene for flere ledetråder, samtidig som det arbeides videre med konserveringsutfordringene.

En masterstudent fra museologi, Ingrid Kvalvik Sørensen, skal skrive oppgaven sin om Maren, og førstekonservator ved Medisinsk museum, Ageliki Lefkaditou vil være hennes b-veileder. Det Sørensen skriver vil også kunne bidra til hvordan vi forholder oss til Maren.

 

Sentral i museets nye medisinutstilling
Uansett hva vi nå har fått vite, og hva vi får vite i fremtiden, vil Maren være med oss ​​i mange år i Teknisk museums medisinske utstillinger. Faktisk vil hun danne midtpunktet i museets nye medisinutstilling, som nå er under utvikling. Maren speiler vår egen menneskehet, skaper empati og åpner et vindu til den verden hun tilhørte. Hvordan hun skal vises, diskuteres fortsatt. 

Hva ville hun selv ha tenkt om alt dette, da hun levde sitt liv i Christiania, Kristiania eller Oslo?

 

[1] Nasjonalt medisinsk museum er en del av Teknisk museum.

[2] Les mer om navnet Christiania ved å trykke på lenken

[3] Les mer om Ankerløkken og gravplasser i hovedstaden ved å trykke på lenken

[4] Computer Tomography

[5] Magnetic Resonance Imaging

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

For første gang på rundt 20 år er Maren ute av monteren hun ligger i på Teknisk museum. 

De tekniske konservatorene, Hilde Skogstad og Marianne Sjølie undersøker Maren. 

I en spesialbygget kasse, fraktes Maren til Rikshospitalet for undersøkelser.

Rikshospitalets radiologiske eksperter, Kristian Fosså og Knut Bjørklund førte henne til riktig sted på sykehuset.


Kontakt oss

Norsk Teknisk Museum

Kjelsåsveien 143

0491 Oslo

E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.
Eller fyll ut kontaktskjema

Tlf: 22 79 60 00