Teknikk som propaganda

Fritz Todt framstod i årene etter Hitlers maktovertagelse i 1933 som Tysklands fremste ingeniør. Gjennom nazifiseringen av ingeniørenes organisasjoner, sikret Todt seg en nøkkelstilling innenfor ingeniørprofesjonen. Han tok til orde for å heve ingeniørenes anseelse og ønsket å skape et elitekorps av ingeniører som skulle overta sentrale stillinger i samfunnslivet. Mange ingeniører støttet Todts tanke om å opprette et eget ministerium for teknikk. Som leder av nazipartiets teknikk-kontor stod Todt bak utgivelsen av propagandatidsskriftet Deutsche Technik.

Middelalderborgen Plassenburg ble i 1936 gjort om til kurssenter for utvalgte ingeniører som skulle gis ”teknopolitisk” skolering. På programmet stod alt fra fysisk fostring og raselære til vegbygging og klassisk musikk. Todt hevdet at teknikken under nasjonalsosialismen endelig hadde funnet sin plass i tysk kultur.  

«Teknikk er å tjene folket» (Technik ist dienst am Volk)  Slagord, Fritz Todt

Med Deutsche Technik som parole arrangerte Todt på slutten av 1930-tallet årlige propagandaturer for ingeniører og partifolk. Våren 1939 gikk turen til Norge.

Arbeidets militarisering: Med spade og gevær

Da nazistene kom til makten, stod 6 millioner tyskere uten arbeid. Samtidig som arbeiderklassens politiske og faglige organisasjoner ble slått ned, satte regimet i gang offentlige tiltak mot arbeidsløsheten, blant annet gjennom store veiprosjekter. Fra 1935 ble et halvårig pliktarbeid for menn organisert gjennom den offentlige arbeidstjenesten Reichsarbeitsdienst. Organisasjonen ble drevet etter militært mønster. Disiplinen var streng og ved massetilstelninger paraderte arbeiderne med spader på skulderen som om de var soldater med våpen. Slik fungerte arbeidstjenesten som forberedelse til krigen.

Også Organisasjon Todt (OT) var organisert etter militære forbilder. Byggeorganisasjonen ble etablert i 1938, etter at Fritz Todt fikk oppdraget med å anlegge store festningsverk i betong langs grensen mot Frankrike. Vestvolden, eller Siegfriedlinjen, som anleggene ble kalt, sysselsatte titusenvis arbeidere, og mange av dem var tvangsutskrevet. Etter hvert ble det vanlig at OT samarbeidet med sikkerhetspolitiet for å opprettholde disiplin blant arbeiderne.

OT og Reichsarbeitsdienst ble brukt av Naziregimet til å disiplinere arbeiderklassen og til å styre arbeidskraften inn mot militære byggeprosjekter. Samtidig bidro disse organisasjonene til å viske ut skillet mellom krigs- og fredsøkonomien.

Bil til folket?

Planene om å bygge en bil som brede lag av befolkningen hadde råd til å kjøpe, en folkevogn, ble lansert av Hitler i 1934. Mens design og konstruksjon ble overlatt til ingeniøren Ferdinand Porsche, skulle den tyske arbeidsfrontens velferdsorganisasjon Kraft durch Freude (KdF) stå for produksjon og salg. Bilens offisielle navn ble derfor KdF-Wagen. Etter lanseringen av en prototype i 1936, var bilen to år senere klar for masseproduksjon. Den skulle koste 1000 riksmark; betydelige mindre enn konkurrentens modeller. Arbeidsfronten stod for byggingen av en topp moderne fabrikk som nesten rakk å bli ferdig før krigen brøt ut. Et eget system for salg av bilen ble også utviklet. Folk forpliktet seg til å spare deler av lønnen sin, 25 riksmark i måneden, som gikk til nedbetaling av bilen.

Folkevognen bar bud om materiell fremgang og sosial mobilitet for befolkningen. I propagandaen ble bilen framstilt som virkeliggjøringen av det nazistiske ”folkefellesskapet”. Satsingen på sivilt massekonsum avslørte seg likevel som bløff da det viste seg at prosjektet kom i konflikt med rustningsindustriens behov. I 1940 ble de nye fabrikkene i Fallersleben omstilt til produksjon av militært utstyr. På dette tidspunktet var det kun 751 sivile folkevogner produsert.

Førerens veier: Die Reichsautobahn

Da Fritz Todt ble utnevnt til vegdirektør i 1933, fantes det allerede motorveiplaner i Tyskland. Naziregimet utvidet planene og gjorde dem til sine. Målet var å bygge 7000 kilometer vei i løpet av åtte år. Veiene skulle holde høy standard og finansieres over offentlige budsjetter. I de første årene ble arbeidsløse, innkvartert i primitive leire, benyttet til arbeidet. Etter hvert som det ble knapphet på arbeidskraft, ble tvangsmetoder tatt i bruk for å sikre rekrutteringen. Todt ble utstyrt med vide fullmakter og rapporterte direkte til Hitler.

En egen filosofi ble utviklet rundt veiprosjektene. Traseene som ble stukket ut var ikke nødvendigvis kortest målt i antall kilometer. Viktigere var det at veiene føyde seg harmonisk inn i landskapet, slik at bilistene fikk oppleve skjønnheten i naturen. Det var ingen konflikt mellom teknikk og natur, hevdet Todt.

Etter hvert som Det Tredje Riket la under seg nye landområder, planla Todt og Hitler en utvidelse av Autobahnnettet. Målet var å nå fram til Kaukasus i øst og Trondheim i nord.  Mellom 1940 og 1943 arbeidet norske og tyske veiingeniører med planleggingen av Reichsauthobahn fra Halden til Trondheim på oppdrag fra Todt.

Arkitektur som propaganda

Det Tredje Riket skulle virkeliggjøres gjennom store, monumentale byggverk. Med Albert Speer i spissen gikk regimets arkitekter i gang med å planlegge ombyggingen av byer i Tyskland og i de okkuperte områdene. Arkitekturen ble også brukt i den politiske mobiliseringen av massene. I Nürnberg, der nazipartiet arrangerte sin årlige kongress, ble arkitekturens propagandapotensial demonstrert på effektfullt vis. Et av Speers påfunn var å omkranse den sentrale samlingsplassen med kraftige lyskastere. Når lyskasterne ble tent og strålte opp mot nattehimmelen fikk de tilstedeværende følelsen av å befinne seg inne i et gigantisk rom båret opp av lyssøyler – en «lyskatedral».

Germania

Hitler ville gjøre Berlin til den største og mest storslåtte byen i verden –”Welthauptstadt Germania”. Albert Speer startet planleggingsarbeidet i 1937. Med utgangspunkt i skisser Hitler selv hadde tegnet, bygget Speer modeller av de mest sentrale byggene. Blant dem finner vi den 290 meter høye kuppelhallen, Grosse Halle.

Å beundre modellen av Germania var blant Hitlers yndlingsbeskjeftigelser allerede i 1925. Selv om prosjektet ble innstilt i 1943, da krigslykken snudde, satte det likevel spor. Rundt omkring i Tyskland ble konsentrasjonsleirfanger satt til å hugge stein under umenneskelige forhold. I områdene som skulle saneres for å gi plass til Speers praktbygninger, ble leiegårder tømt. Tyskere, som ble berørt av dette, fikk flytte inn i såkalte ”jødeboliger”.  At jødene på denne måten mistet sine hjem, ble ikke tillagt vekt. Utkastelsene ble organisert av Albert Speer.

Norsk granitt til Germania

Sommeren 1940 sendte Albert Speer en delegasjon til Norge for å undersøke om den norske granitten var egnet til monumentalbyggene han planla i Berlin. Ulike prøver ble forelagt Hitler, og han ble ”meget begeistret for fargene i den norske steinen”. Speer bestilte anslagsvis 40 millioner kubikkmeter stein i Norge. Hele den norske steinindustrien fra Aust Agder til Østfold ble involvert i de enorme leveransene. Deler av industrien ble omorganisert i tysk regi, og norske steinhuggere reiste til Speer i Berlin for opplæring. På grunn av manglende transportmuligheter, havnet bare en brøkdel av granitten i Berlin.

«Føreren har fått seg forelagt steinprøvene fra Norge og er meget begeistret for de vakre fargene i den norske granitten.» Albert Speer i brev til Joseph Terboven 1. august, 1940.

Krigsfanger til norske steinbrudd?

«Det er planer i Tyskland om å mindes Tysklands nuværende stilling ved en rekke praktbygninger av sådanne dimensioner at de nødvendig naturstenmengder ikke kan skaffes i tilstrekkelig mengder i Tyskland. [..] Programmet omfatter leveranser i 10 til 15 år. Dr. Klein framholdt at nokk arbeidere skulle skaffes, og det var fra tysk side overveiet å sende hit krigsfanger for å arbeid også i stenindustrien for de påtenkte leveranser til Tyskland...»  Referat fra møte mellom representanter for norsk steinindustri og Heinz Klein fra rikskommissariatets tekniske avdeling, 9. juli 1940.

Forslaget om å sette krigsfanger i arbeid i norske steinbrudd ble aldri gjennomført. Det viste seg at bruddene var for små og lå for spredt til at fangeinnsatsen kunne organiseres på en sikkerhetsmessig og økonomisk forsvarlig måte.

Seiersmonumentet – omskriving av historien ved hjelp av arkitektur

Som del av sitt Germania-prosjekt planla Hitler et gigantisk seiersmonument. Det skulle være 117 meter høyt, 170 meter bredt og 120 meter dypt. Navnene til alle tyske soldater som falt under første verdenskrig skulle inngraveres. Med en seierrik utgang av den andre verdenskrigen, ønsket Hitler på denne måten å korrigere det forsmedelige nederlaget fra 1918.  

Allerede i 1925 hadde Hitler, som den gangen ledet et ubetydelig parti på ytterste høyre fløy, tegnet et utkast til monumentet. I anledning Hitlers 50-års dag, i 1939, laget Albert Speer en modell av monumentet ut fra denne tegningen.

Trondheim i Berlin

Det tyske Reichskommissariat bestilte sommeren 1940 en modell av Trondheimsfjorden hos Norsk Modellerings Kompani i Oslo. Den egentlige oppdragsgiveren var rustningsminister Fritz Todt, som handlet på vegne av Hitler. Modellen, som dekket hele 48 kvadratmeter, ble fraktet til Berlin og montert i modellsalen i Rikskanseliet. Todt, Speer og Hitler brukte den i planleggingen av en rekke større byggeprosjekter. I første omgang skulle det bygges en ubåtbunker i Trondheim, senere var tanken å anlegge et marineverft og en tørrdokk et stykke utenfor byen. I tilknytning til disse installasjonene så Hitler for seg at det skulle anlegges en ny by med 250 000 innbyggere – Neu Drontheim. I juni 1941 bestemte han at den nye byen skulle anlegges ved Gulosen sørvest for Trondheim.

Til gjennomføring av grunnarbeidene i Øysand, brukte Organisasjon Todt blant annet sovjetiske og jugoslaviske krigsfanger. Bare ubåtbunkeren i Trondheim – Dora – ble ferdigstilt.