Tidligere utstillinger

Utstillingen er laget av Inger Emilie Nitter og består av 12 arbeider, maleri og broderi på stoff, produsert i perioden 1998-2002.

Nitter har tidligere vært innlagt på Blakstad psykiatriske sykehus. Fanene kommenterer hennes møter med norsk psykisk helsevern. ”Jeg våknet opp og forsto at noe var fundamentalt galt med systemet. En ting sto klart for meg, jeg ville gi psykiatrien et nytt grunnsyn: Mennesket er riktig bygd når det får psykiske reaksjoner.”

Fotoutstillingen ”Dette er parkinson”, et prosjekt som utfordrer våre forestillinger om Parkinsons sykdom, er laget av fotograf og journalist Anders M. Leines og lege Sonja Fossum. Prosjektet ble vist på Norsk Teknisk Museum / Nasjonalt Medisinsk Museum i 2015.

Den norske historien om 200 år med demokrati og nasjonalt fellesskap er også en historie om avmakt og ensomhet. I den store fortellingen om oss, om Norge og det norske, er det mange som faller utenfor.

Ved siden av fortellingene om frihet og inkludering, fins det også fortellinger om stigmatisering, ekskludering og usynliggjøring, før og nå. Utstillinge formidlet bruddstykker av disse historiene. Blant annet fortellinger om fornorskning av den samiske kulturen, om oppdragelsesanstalter, rasebiologi, kropp, tuberkolose, papirløshet, utviklingshemming og rusavhengighet. Utstillingen ga oss også et innblikk i hverdagen til ungdommer med rusavhengighet gjennom deres egne bilder.

Utstillingsperiode: 17. september 2014 – (avsluttet).

Produsert av Walter Schels og Beate Lakotta. 

Utstillingen LIVET FØR DØDEN viste 26 portretter av døden og utforsket erfaringer, håp og frykt hos døende. 

Få erfaringer berører oss sterkere enn møter med døden. Likevel er døden lite synlig i hverdagen. Den er privat og bortgjemt. Døden og døende er uten tvil blant våre siste tabuer – et tema vi finner problematisk. I LIVET FØR DØDEN fulgte fotograf Walter Schels og journalist Beate Lakotta dødssyke mennesker gjennom sine siste uker og dager.

Utstillingsperiode: 4. mars 2017– 25.august 2017

Omkring hvert syvende heterofile par har problemer med å bli gravide. I tillegg kommer de som lever i homofile eller lesbiske parforhold, eller er enslige, som også har sterkt ønske om barn. Men internett åpner nye muligheter for ufrivillig barnløse. I denne utstillingen satte Nasjonalt medisinsk museum fokus på mulighetenes "state of the art" via internett.

Utstillingsperiode: 19. september til 4. november 2007

Helsesenter for papirløse migranter

I Norge lever det mellom 10 000 og 20 000 mennesker uten lovlig opphold. De har ulike historier og ulike grunner til å bli værende. De lever i et slags ingenstedsland.

Helsesenteret for papirløse migranter ble opprettet i 2009 og behandler mellom 500 og 1000 mennesker i året.

Nasjonalt Medisinsk Museum arbeidet i 2012 for å finne ut mer om senteret – om menneskene, tenkningen og tingene som utgjør og skaper det. Gjennom en rekke fotografier, intervjuer og gjenstander søkte utstillingen å formidle og diskutere en forståelse av hva helsesenteret gjør, hvordan og hvorfor.

En dokumentasjonsutstilling om den praktiske håndteringen av døden innenfor ulike institusjonelle settinger, fra pleiehjem og sykehus til begravelsesbyråer, kirker og krematorier.

Gjennom en serie bilder av fotograf Håkon Bergseth gir utstillingen innblikk i forskjellige typer stell, prosedyrer, rutiner og forberedelser som utføres i forbindelse med dødsfall i dagens Norge.

Utstillingen viser fotografier av og korte intervjuer med tuberkulosesyke rundt om i verden, en 12 minutter lang dokumentarfilm fra et sanatorium i Arkhangelsk og tegninger laget av tuberkulosesyke barn på sanatorium i Russland.

Utstillingen er produsert av Landsforeningen for hjerte og lungesyke (LHL).

Teknologirådet og Nasjonalt Medisinsk Museum satte "alderdom i 2020" på dagsorden med utstillingen Klar for eldrebølgen? Utstillingen reflekterte over hvilke krav, ønsker og behov fremtidens eldre vil ha og hvilke utfordringer samfunnet vil stå overfor i fremtiden.

Utstillingen var basert på forskningsprosjektet Beauty comes from within. 

Om prosjektet, skrevet av Ingun Grimstad Klepp, Gun Roos og Mari Rysst / SIFO:

Det finnes en sterk norm om at man ikke skal dømme folk etter utseendet. Samtidig øker fokuset på hvordan kroppen skal se ut. Markedet for produkter og tjenester som argumenterer for økt helse, velvære og skjønnhet har eksplodert. Det er mye som tyder på at utseendets betydning som motivasjonsfaktor for fysisk aktivitet, dietter og lignende, og for måten vi forstår oss selv og bedømmer hverandre på, er økende. For å nå frem med målrettet helseopplysning er det derfor viktig å klargjøre forholdet mellom helse og utseende.

Dette er bakgrunnen for det nordiske prosjektet “Beauty comes from within: looking good as a challenge i health promotion”, som ferdigstilles i disse dager og som utstillingen “Skjønnhet og helse” springer ut fra.

Prosjektet har to moduler med underområdene:

1. Skjønnhet og helse (Skjønn ungdom, Kjønn og skjønnhet, Veier til skjønnhet)

2. Det dømmende blikk (Kledd for trening, Kroppen som objekt og subjekt, Erfaringen av andres blikk).

De agressive epidemiene gikk hardt ut over befolkningen i Norge og i Agder i perioden 1820-1920. Barn og voksne døde uten at man kunne forklare hvorfor eller hvordan sykdommene spredte seg.

De fleste legene trodde ikke på smitte, i stedet var deres oppfatning at dette dreide seg om dårlig luft og dårlige sanitære forhold.

Men i Agder var man i opprør. Teoriene stemte ikke med det man så. I opposisjon til den medisinske eliten i hovedstaden opprettet de derfor en karantenestasjon på Odderøya. Det ble det konflikt av...

Feber og felleskap - epidemienes århundre 1820-1920 er produsert av Vest-Agder-museet i samarbeid med Universitetet i Agder, Agder naturmuseum og Nasjonalt Medisinsk Museum/Norsk Teknisk Museum.

I Norge lever rundt 10 000 mennesker uten lovlig opphold. De lever i skjul – papirløse og uten rettigheter. Hvordan har de det? Fotoutstillingen I mine sko ser nærmere på situasjonen til papirløse mennesker i Norge.

Produsert i samarbeid med Norsk Folkehjelp.

Tingene som forteller psykiatriens historie i Norge forfaller og forsvinner. Det som kunne gitt oss kunnskap om de mange menneskene som har levd, arbeidet, lidd, gitt eller fått hjelp og behandling innefor psykiatrien, blir skrot som bør kastes. I like stor grad som psykiatrihistorien er mangelfullt ivaretatt, er interessen for den, og overbevisningen om at den er viktig og nødvendig, stor.

Hvordan skal norsk psykiatrihistorie bevares og fortelles? Hvordan skal kildene til kunnskap velges ut? Hvem skal avgjøre hva som er de viktige historiene?

Med utgangspunkt i Lier Sykehus, graver denne utstillingen fram noen av de fortellingene og stemmene som finnes i de psykiatriske institusjonenes historie.