Historikk

NORGES FØRSTE VITENSENTER 1986 - 2011


Tidlig en morgen i 1983 åpner den da 36 årige skolelæreren Dag H. Kjelldahl Aftenposten. Det som fenger hans oppmerksomhet er en artikkel om forslagene til hva Vestbanetomten skal brukes til etter at togdriften skal stoppe i 1990. Denne morgenen endres ikke bare Kjelldahls liv, men denne morgenen markerer også starten på vitensenterbevegelsen i Norge.

Det er kanskje ikke så underlig at Kjelldahl, som den glødende Oslo-patriot han er, og med fartstid fra USA, kommer på ideen om at Vestbanetomten er et ideelt sted for Norges første Science Centre (Vitensenter). Det som er bemerkelsesverdig er hvordan ideen så raskt engasjerer flere betydelige personligheter i Oslo. For eksempel ble daværende Oslo-ordfører Albert Nordengen helt fra starten en ivrig støttespiller for prosjektet.

Store planer


De første årene kjennetegnes av store planer både for Vestbanen, Bjørvika og andre steder i Oslo sentrum, men som så ofte i Norge lar prosjektene seg ikke realiseres så raskt som ønskelig. Det blir derfor etter hvert naturlig at ideen til Kjelldahl blir forent med planene for nybygget til Norsk Teknisk Museum på Kjelsås. Det nye museumsbygget stod klar i 1986, og i oktober 1986 åpnet den første pilotutstillingen i den delen av museet som i dag huser ”Musikkmaskiner”. De første årene var preget av en enorm innsatsvilje og pågangsmot.
Teknoteket, som pilotutstillingen raskt fikk som navn, ble synonymt med Dag H. Kjelldahl. Kjelldahl tegnet, konstruerte og bygget alle utstillingsenhetene. Han underviste og guidet skoleklasser og helgebesøkende på dagtid, for så å vaske utstillingen etter at publikum hadde dratt hjem.


Man skulle kanskje tro at Kjelldahl ville hvile på laurbærene, men Kjelldahl har alltid vært kjent for sine nyvinnende, og noen ganger kontroversielle, grep for å bringe naturvitenskapen ut til folket. I denne sammenheng er det nok å nevne etableringen av interaktive utstillinger i kjøpesentre rundt om i landet, og byggingen av et folkeobservatorium på taket av museumsbygningen på Kjelsås.


Selv om Teknoteket hele tiden har hold til i Norsk Teknisk Museum, var institusjonen en egen stiftelse inntil 1. januar 2002, da Teknoteket fusjonerte med museet. Historien etterpå har vist at dette har vært et fruktbart ekteskap. Kombinasjonen vitensenter/museum har de siste årene høstet nasjonal og internasjonal heder gjennom å bli kåret til årets museum i Norge 2011, og ved å vinne den prestisjefylte ASTC Leading Edge Award for beste publikumsopplevelse i 2009 (klimautstillingen Klima X).


I løpet av de 25 årene som er gått siden starten i 1986 har vitensenterbevegelsen i Norge gått fra å være et enmannsverk til å ha blitt en betydelig faktor i utdanningskjeden i Norge. I skrivende stund er det åtte store regionale vitensentre spredd over hele landet. I tillegg har flere kommuner og tettsteder ideer om å etablere mindre vitensentre i sitt nærområde. Alle som i dag er engasjert i dette arbeidet håper selvsagt på økt forståelse for naturvitenskap og teknologi blant befolkningen. Kun økt kunnskap og forståelse vil sikre et levende demokrati, og sikre velferdsnasjonen for fremtidige generasjoner. 


Et vitensenter finner sitt hjem

Av de skandinaviske landene var Norge det siste landet som hadde planer for et vitensenter av den type som oppsto i USA i kjølevannet av Frank Oppenheimers Exploratorium. På starten av 1980-tallet var man godt i gang med slike planer i Finland, Danmark og Sverige. I Norge ble ideen om et vitensenter unnfanget av en enkeltperson, Dag Hagenes Kjelldahl. Kjelldahl var og er en tusenkunstner med bakgrunn som flyger i Vestindia, sjømann på Atlanteren og radiosendeopperatør ved den meteorologiske stasjonen på Bjørnøya, i dag driver han sitt eget vitensenter i den engelske byen Whitby. Kjelldahl var en handlekraftig mann og uten hans innsats er det vanskelig å se for seg når opprettelsen av et vitensenter i Norge skulle skje.

Ideen om et norsk vitensenter, Teknoteket, oppsto en tidlig morgen i 1983. Dag Hagenæs Kjelldahl jobbet på denne tiden ved Tåsen Barne- og Ungdomsskole. Opplevelsen av at det var vanskelig å tingliggjøre undervisningen og engasjere barna fikk ham til å gå nye veier. I Kjelldahls verden var skolesystemet et makelig sted for lærene, det stod verre til med elevenes muligheter. Han opplevde det som vanskelig å gjøre interessante ting i klasserommet, noe som fikk ham til å gå nye veier i undervisningen.

Et av hans mange spennende prosjekter var å la elevene selv, med dyktig hjelp av skolens vaktmester, lage en jernaldersmie. Barnas læringsglede inspirerte ham til å tenke videre; med så mye arbeid og forberedelser denne formen for undervisning kostet, burde flere få glede av den. Tanken om et eget undervisningssenter ble født. Kort tid etter jernaldersmieprosjektet var fullført kunne Kjelldahl lese om nedleggelsen av den gamle vestbanestasjonen i Oslo. Etter en lang natt med grubling kunne han fortelle kona, ”jeg vet hva vi skal gjøre med Vestbanen”, uten at hun ble spesielt begeistret.

Klar til avgang


Gjennom en rekke leserinnlegg i riksavisene og en imponerende korrespondanse med mulige interessenter er det ikke vanskelig å finne spor etter Kjelldahls første tanker om undervisningssenteret på Vestbanen. Bevaringen av det gamle jernbaneområdet var viktig og han tok initiativ til å samle inn intervjuer og foto i forbindelse med nedleggingsperioden. Eksisterende jernbanespor skulle brukes til praktisk oppfyring og vedlikehold av gammelt togmateriell.

Elevene skulle selv, under kyndig ledelse, arbeide med vognene og tilegne seg kunnskap om mekanikk og fysikk. Et gammelt damptog skulle til og med holdes ”klart til avgang” ved hjelp av en ekstern dampkjele for å gi inntrykk av hvordan det føltes å reise med tog i damplokomotivets tid. En kjempemodell av Norge var tenkt montert med skikkelig topografi og innlagt modelljernbane. Men senteret skulle ikke bare inneholde jernbanerelaterte installasjoner, ideene var mange og entusiasmen stor.

Av Kjelldahls første planer bør nevnes et basseng med en gammel dykkerklokke, planetarium, en interaktiv modell av Oslofjordens fyr og en modell av Ekofisk med gassbluss. Det ble sett for seg et samarbeid med Sjøskolen i Oslo, med opplæring i sjøvett og seiling i anleggets planlagte basseng.

Det ble også leflet med tanken om å bruke deler av bygget til en byleirskole. Her kunne elever fra hele landet innkvarteres og benytte seg av Oslos kulturtilbud. Gjennom korrespondansen med mulige støttespillere blant offentlige institusjoner, næringsliv og undervisningssektor i inn og utland ble de opprinnelige planene mer fokusert. Kjelldahl kontaktet vitensentre i USA og initiativtakerne bak det som skulle bli Teknorama ved Tekniska Museet i Stockholm. Nå fikk prosjektet gradvis karakter av å utvikle seg mot opprettelsen av et vitensenter i tradisjon fra USA.

Viktige støttespillere

Allerede 29. oktober 1983 innvilget Norsk lærerlag et beløp på 5.000 kr. til å drive frem ideen om bruk av Vestbanen i undervisningsøyemed. Arbeidsutvalget var av den oppfatning at dette var et meget spennende prosjekt og Norsk Lærerlag skulle vise seg å bli en svært viktig støttespiller i årene fremover. Andre som stilte seg positive til prosjektet var Arbeidernes Opplysningsforbund i Norge, Norsk Ingeniørhøgskolelag, Framtiden i våre hender, Norsk Livredningsselskap, Natur og Ungdom og prosjektet høstet lykkeønskninger fra vitensenterbevegelsens far, Frank Oppenheimer, få måneder før han døde. Vestbanen skulle avvikles i 1990 og i riksavisene verserte det en voldsom debatt om hva bygget skulle brukes til. Det var da som nå mange interessenter på banen og kommunen førte en stor konkurranse, Fjorden og Byen, over hvordan tomtene ved havneområdet skulle utnyttes.

Debatten på første halvdel av 80-tallet var ikke ulik den vi har i dag med utbyggingen av Bjørvika, Vippetangen, Tjuvholmen og Filipstad. På 80-tallet var det områdene rundt Akers Mekaniske Verksted, Nyland Vest, Vaterland, Østbanen og Vestbanen slaget stod om. Tiden har vist at det i all hovedsak var kommersielle krefter som gikk av med seieren om utnyttelsen av områdene, jf. kjøpesenteret på Aker Brygge hvis Norsk Teknisk Museum (NTM) på et tidspunkt var interessert i.


Forslag vedrørende utnyttelsen av Vestbanen var mange. Det ble blant annet argumentert for å bygge en modell av Kardemommeby. Foretningsvirksomhet, boliger,
kontorer og tivoli var andre alternativ som kom frem gjennom media. Kjelldahl fulgte debatten nøye og førte en streng polemikk mot forslaget om et tivoli i Aftenposten. Han viste til høye besøkstall hos vitensentrene USA, deres høye underholdningsverdi, verdien av å bevare et gammelt jernbanemiljø og mangelen på førstehåndskunnskap om naturvitenskap og teknikk.

Langdryg prosess

Som vi har sett ble prosessen om utnyttelsen av Vestbanen overmåte langdryg og Kjelldahl kunne ikke vente på en eventuell avgjørelse til sin fordel. Han tok isteden kontakt med undervisningsleder Hans Otto Pram og direktør Torleif Lindtveit ved NTM. Kjelldahl ønsket å vise potensialet til et norsk vitensenter gjennom et pilotprosjekt i NTMs nye lokaler på Frysja. NTMs styre vedtok å gå inn for forslaget våren 1985. Teknoteket fikk et areal på 300 m2 og avtalen var gunstig for begge parter. Kjelldahl trengte plass til å realisere Teknoteket og NTM hadde i oppstartsfasen, i motsetning til i dag, godt med plass. Senhøstes samme år var stiftelsen Teknoteket konstituert og temmelig nøyaktig ett år senere var Teknotekets pilotutstilling en realitet. Utstillingen inneholdt 18 interaktive installasjoner og holdt til i området der utstillingen Musikkmaskiner er i dag. Teknoteket hadde besøk av 330 skoleklasser de syv første ukene med godt besøk i helgene.


Med konkrete planer å vise til ble det lettere å få økonomisk støtte. Der en fikk avslag med Vestbanen var det nå penger å hente. Norges Ingeniørorganisasjon var tidlig ute og bevilget våren 1985 et beløp på 10.000 kr. Det var også støtte å hente hos næringslivet. Norwegian Contractors, A/S Norsk Leca, A/S Kongsberg Våpenfabrikk og Kværner bidro med betydelige tilskudd. I tillegg tegnet en rekke bedrifter støttemedlemskap pålydende 1.000 kr. Mindre foretak støttet også Teknoteket med materiell til installasjoner. Norsk Lærerlag
bevilget et grunnfond på 10.000 kr. Norsk Teknisk-Naturvitenskaplig Forskningsråd, Norges Allmennvitenskapelige Forskningsråd, Norges Ingeniør og Teknologiorganisasjon og Norsk Undervisningsforbund stilte opp med penger. Sammen med bevilgninger fra Oslo Kommune og Kirke og undervisningsdepartementet gav dette en inntekt på 362.772 kr, noe som sikret driften ett år fremover.

Teknotekets jakt på økonomisk støtte krasjet tidvis med NTMs interesser. De som hadde gitt støtte til museet så ingen grunn til å bevilge Teknoteket midler.

Kunnskap til folket

Teknoteket fikk et svært handlekraftig styre med representanter fra Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd, Universitetet i Oslo, Norsk Lærerlag, Norsk Institutt for By- og Regionsforskning og viktig ble det at NTM var representert med direktør Torleif Lindtveit. Høsten 1986 ble Oslos ordfører Albert Nordengen med i styret. Det ble allerede på første styremøte opprettet et faglig utvalg for Teknoteket. Her ble Otto Øgrim og Helmut Ormestad, kjent fra tv-programmet Fysikk på Roterommet rekruttert, sammen med blant annet Doris Jorde fra Senter for Realfagsundervisning ved Universitet i Oslo, undervisningsleder ved NTM Hans Otto Pramm og Dag Kjelldahl selv. Det var med andre ord
en erfaren gjeng som stod bak opprettelsen av Norges første vitensenter.


Styret utformet Teknotekets vedtekter og kom frem til at stiftelsen skulle drive pedagogisk forskning med utgangspunkt i et Science Centre. Teknoteket skulle skape en kontaktflate mellom forskning og publikum på et pedagogisk grunnlag. En ønsket å legge til rette for at mennesker i alle aldre skulle tilbys kunnskap om naturvitenskap og teknikk tilpasset sitt eget kunnskapsnivå. Dette skulle skje gjennom førstehåndsopplevelse og stimulere nysgjerrighet og fantasi. Nedslagsfeltet for Teknoteket skulle være lokalt og regionalt. Hvorfor dette var viktig forteller vedtektene mindre om.


Media og særlig lærerorganisasjonene med Norsk Lærerlag i spissen var svært
positive til den pedagogikken Teknoteket stod for. Men det var også krefter i lærermiljøet som var mer kjølige. Mosse Jørgensen, grunnleggeren av Forsøksgymnaset, var prinsipielt for de verdiene Teknoteket stod for, men syntes ressursene heller burde brukes til å reformere skoleverket.


Selv om pionerutstillingen hos NTM var en stor suksess ønsket Kjelldahl et selvstendig vitensenter med egne lokaler. I 1986 forkastet Kjelldahl planene om Vestbanen og vendte nesen mot Bjørvika. Året etter var det aktuelt å leie et lokale på 2000 m2 av Oslo Byhall, i dag kjent som Oslo Spektrum. Krefter i Oslo kommune virket positive til et selvstendig senter. NTMs direktør Torleif Lindtveit var av den oppfatning at man burde utvikle Teknoteket videre ved museet frem til en eventuell permanent plassering i sentrum.
Norsk Skoleblad kunne i nr. 25 1986 proklamere at et vitensenter nærmet seg en realitet. Byplankontoret kunne på dette tidspunkt melde at et Science Centre burde være økonomisk interessant å støtte både av næringsliv, forskning og undervisningsinstitusjoner. Det ble også vektlagt at det var institusjoner som var svært godt besøkt.

Optimismen var stor og selv Aker Eiendom leflet med tanken om å opprette sitt eget vitensenter på Tjuvholmen. Mindre drifttilskudd enn forventet gjorde en avtale med Oslo Byhall umulig. Imidlertid ble Teknoteket offisielt åpnet av styremedlem og Oslos ordfører Albert Nordengen 13. januar 1988. Arrangementet var godt besøkt og både Dagsrevyen og ordføreren i Stockholm var til stede under seansen. Ut over året ble det etter hvert klart for Kjelldahl og styret at den økonomiske situasjonen ikke tillot å føre saken om egne lokaler videre. Stiftelsen var på randen av konkurs, men et ekstraordinært tilskudd fra NHO reddet situasjonen og Teknoteket kunne forsette driften.

Nå jobbet man heller mot å flytte Teknoteket til NTMs underetasje. Etter hvert kom pengene på plass og Teknoteket fikk tildelt tre ganger så stor plass som pilotutstillingen. Nedflyttingen starten høsten 1992 og Kjelldahl anså at lokale var stort nok til å drive skikkelig Science Centre-drift på permanent basis.


I publikasjonen Nytt fra Teknoteket proklamerte han at ”det blir ikke lenger nødvendig og stadig se seg over skulderen etter alternative lokaliteter: Teknoteket fortsetter alltid innenfor rammen av Norsk Teknisk Museum”. Høsten 1993 ble Teknotekets permanente utstilling åpnet av Åse Kleveland. Kjelldahls spådom har hittil gått i oppfyllelse. Teknoteket, eller Vitensenteret som det heter i dag, ligger fortsatt i kjelleren på NTM.