Kvinners hemmeligheter

Av Anna Fagerheim Julin

I 2002 ble Rikshospitalets medisinskhistoriske samling gitt i gave til Norsk Teknisk Museum i forbindelse med etableringen av Nasjonalt Medisinsk Museum. I denne samlingen finnes det flere eldre medisinske bøker. Den gamle boksamlingen har blitt til gjennom initiativ fra flere av legene ved Rikshospitalet. Edvard Schønberg (1831-1905) står for store deler av den eldre boksamlingen. Han var tilknyttet Kvinneklinikken og Fødselsstiftelsen, og hadde stor interesse for medisinhistorie. På den første siden av Problemata Aristotelis har han notert sitt navn og datoen 30. juni 1879, og vi kan anta dette var datoen boken kom i hans eie. I den andre boken, Aphorismi Hippocratis, finner vi Carl Wilhelm Boeck (1808-1875) sin underskrift, datert med året 1835. Han var tilknyttet Hudavdelingen ved Rikshospitalet og står også for en større del av den gamle boksamlingen.

Den eldste boken er Aphorismi Hippocratis Graece et Latine, Una cum Galeni commentarijs: Nicolao Leoniceno Vincentino interprete. Tittelen betyr «Hippokrates’ aforismer på gresk og latin, sammen med Galens kommentarer, oversatt av Niccolò Leoniceno Vincentino». En aforisme er en læresetning, som uttrykker et poeng eller en tanke. Denne boken ble trykket i 1547 i Lyon av Guillaume Rouillé, som var en fremtredende trykker av humanistiske verk i sin tid. Han var blant annet kjent for trykk av galeniske avhandlinger som var rettet mot medisinske studenter og leger. Boken starter med et forord skrevet av Rouillé hvor han forteller at denne boken er svært nyttig for de som har dyp interesse for medisin. Han omtaler Hippokrates’ tekst som en av de eldste og mest fremragende av medisinske skriftene. Rouillé begrunner at de har valgt å trykke teksten med kommentarene til Galen for at det skal være til større nytte og forståelse for leseren. Boken inneholder en alfabetisert indeks, oppsummeringer i margen og referanser som trykkeren har lagt til, noe som var standarden for lærde bøker.

På starten av 1500-tallet var det store forandringer i det som ble forstått som antikk medisin, som følge av gjenoppdagelsen av flere greske tekster om medisin. Galen (ca. 129-200 e.v.t.) var livlege i Roma, blant annet for keiseren Marcus Aurelius, og hadde blitt opplært i den medisinske tradisjonen etter Hippokrates, som ble omtalt som «legekunstens far». Etter sin levetid var Galen ansett som en av de største autoritetene innenfor medisin, dette ble styrket ytterligere på 1300-tallet med gjenoppdagelsen av flere av hans tekster.

Oversetteren av denne utgaven av Aphorismi Hippocratis, Niccolò Leoniceno (1428-1524), var kjent for gode språklige ferdigheter innenfor gresk og latin. Han var utdannet lege og var professor ved universitetet i Ferrara. Innen 1492 hadde han en av de største, om ikke den største, samlingen av greske medisinske manuskripter. Det var på bakgrunn av dette at han hevdet at alle de latinske tekstene var fylt med feil. De greske tekstene hadde hatt en kompleks overføringsprosess, noe som førte til både misforståelser og faktafeil. Det var ved å gå tilbake til den originale gresken til Galen at man kunne rydde opp i rotet og finne den faktiske betydningen til tekstene, noe som var særlig viktig ettersom man mente det var mye dyrebar informasjon å hente i de antikke tekstene. Leoniceno hevdet at man gjennom dette kunne løse langvarige konflikter innenfor det medisinske feltet, kurere nye sykdommer og finne kurer til sykdommer som tidligere hadde vært uhelbredelige. Etter Leonicenos avsløring av feilene kom det mange nye oversettelser av de greske tekstene. Gjennomsnittet av utgaver som ble publisert mellom 1526-1561 var 12 bøker i året, og i 1547 ble det trykket 21 utgaver. Årene før og etter 1526 og 1561 ble det gjennomsnittlig trykket 2-4 bøker i året.

Hippokrates’ aforismer var en standard introduksjonstekst på det medisinske studiet ved de fleste universitetene, og det var vanlig å lese verk som kommenterte denne selv om den ikke var en del av pensumet. Galens kommentarer på Hippokrates’ aforismer gir forklaringer på disse. Denne praksisen, med korte tekster som ble forklart gjennom kommentarer, ble vanlig innenfor medisinen på sent 1000-tall.

Boken er som tidligere nevnt, rettet mot de med medisinsk interesse, og man kan se at en tidligere eier av denne boken har skrevet notater i margene. En slik notering var en vanlig leseteknikk blant lærde i tidligmoderne tid, og viser også at eieren av boken gjorde dette for å komme tilbake til boken senere for å bruke den som referanse. Særlig indeksen som er skrevet inn for hånd bakerst i boken, viser til et omfattende og tidkrevende arbeid, noe som viser nyttigheten av boken har hatt for eieren.

Den fulle tittelen Problemata Aristotelis, ac Philosophorum Medicorumque complurium, ad varias quaestiones cognoscendas, et ad naturalem Philosophiam discutiendam maxime spectantia, cumaliis quibusdam quorum catalogum sequens pagina indicabit betyr «Problemer fra Aristoteles, samt fra flere filosofer og leger, som gjelder forskjellige spørsmål for å bli kjent med, og som hovedsakelig vedrører diskusjon av naturfilosofi, med andre som katalogen på neste side vil vise».

En mer passende oversettelse vil være «spørsmål» i stedet for «problemer». Dette er fordi sjangeren til denne boken, som kalles problemata, bestod av spørsmål og svar om årsaker til naturfilosofiske fenomener og særlig medisinsk kunnskap. Både lærd vitenskap og populærvitenskap ble formidlet på en klar og konsis måte i denne sjangeren, og den ga lesere av alle slag en forståelse av hverdagslige fenomener og naturfilosofiske funfacts. Det ble aldri stilt spørsmål til det faktumet som ble presentert, fordi det var antatt å være såpass velkjent at det ikke trengtes å bli forklart. Og svaret diskuterte kun årsaken til faktumet. Sjangeren var med andre ord ikke brukt for å generere ny kunnskap.

Til tross for at tittelen var «Problemer fra Aristoteles» hadde ikke Aristoteles selv skrevet denne teksten. Bruken av «Aristoteles» i tittelen følger en middelaldersk tradisjon, hvor respekterte filosofer ble navngitt for å assosiere teksten med dem og dermed påkalle filosofens autoritet. Dette var en måte å reklamere for at teksten var basert på autoritative forklaringer og var troverdig. Populær-versjonen baserte seg på denne forståelsen, noe man blant annet ser i forordet til teksten, hvor Aristoteles blir nevnt flere ganger for å rettferdiggjøre nysgjerrigheten om naturlige og hverdagslige fenomener. Denne rettferdiggjøringen var også gjort i håp om å unnslippe fordømmelse for det som ble regnet som usømmelig nysgjerrighet. I teksten selv ble også velkjente filosofer nevnt for å gjøre forklaringene overbevisende.

Interessant nok var det to forskjellige tekster som sirkulerte under korttittelen Problemata Aristotelis. Den ene teksten kan man omtale som en lærd versjon, og den ble skrevet en gang på 400-500-tallet med utgangspunkt i en faktisk aristotelisk kjerne. Den andre kan man kalle for en populær-versjon, fordi den har et mer populærvitenskapelig innhold og ble lest av folk av alle samfunnslag. Den ble skrevet av en anonym forfatter mellom 1200- og 1300-tallet i det som i dag er Tyskland. Disse to forskjellige versjonene hadde lite å gjøre med hverandre. Likheten handler om at både tittel og sjanger var like, og begge bøkene inneholdt tekster fra andre tenkere.

En ting som tydelig skiller disse to forskjellige verkene fra hverandre er forordet: populær-versjonens innledende ord er «Omnes homines naturaliter scire desiderant ...» som betyr «Alle mennesker ønsker naturlig å vite ...». Disse innledende ordene ble videreført i de aller fleste oversettelsene av denne boken, også i vår bok. Boken vi har ble trykket i 1554 i Frankfurt.

Populær-versjonen var utvilsomt den mest leste versjonen, med rundt 20 middelalderske manuskripter og over 100 trykte utgaver fra den tidligmoderne tiden (ca. 1450 til 1790) på originalspråket latin og i oversettelser til blant annet tysk, fransk, og engelsk. Den bruker den klassiske problemata-formen for å diskutere hovedsakelig medisinske temaer, men også andre hverdagslige ting som ofte ikke ble tatt opp i andre naturfilosofiske verk. Den er både kortere og billigere enn den lærde versjonen. Strukturen på populær-versjonen følger en tematisk inndeling etter kroppen, fra hodet til organer. Etter dette følger spørsmål som tar for seg menneskelig reproduksjon, og teksten avslutter med spørsmål om diverse naturlige fenomener. En av hovedfokusene i teksten er menneskelig reproduksjon og det er spørsmål om alt fra unnfangelse til fødsel, og om kjønnsforskjeller.

En tidligere eier av denne boken ser ut til å ha vært særlig interessert i reproduksjon, ettersom en større del av noteringene som er gjort i boken har med dette å gjøre. Et eksempel ser du der spørsmålet «Hvorfor blir kvinner noen ganger gravide med tvillinger?» blir stilt.

Svaret forteller at ifølge Galen finnes det syv celler og mottakere i livmoren, og det er mulig at barn kan genereres i tre ulike former, avhengig av hvor mange celler sæden har falt i og delt seg i. Tre av cellene finnes på høyre side, og der kan tre gutter bli unnfanget, tre finnes på venstre side, hvor tre jenter kan bli unnfanget. Men det er en celle i midten, hvor de antikke sier at en hermafroditt kan bli unnfanget. Videre forteller svaret at det ville vært mirakuløst heller enn naturlig dersom en kvinne fødte mer enn syv barn.

Det var andre tekster inkludert i boken. Tekster fra de greske filosofene Aleksander fra Afrodisias (ca. 200-300 e.v.t.) og Plutark (ca. 45-125 e.v.t.) var nesten alltid inkludert i alle utgavene. En morsom ting med Plutarks del er at overskriften forteller at hans tekst er satt inn for å fylle opp tomme sider, noe som ble videreført selv i utgaver hvor dette ikke var tilfellet. 

Det var ikke bare tekster fra antikken som ble inkludert i Problemata Aristotelis, men også mer moderne tekster. Marcantonio Zimara (ca. 1470-1537) er den moderne representanten i vår utgave. Han var en filosof som underviste ved flere universiteter i Italia, og var særlig kjent for sine kommentarer på Aristoteles’ tekster.

Det var stor oppmerksomhet om menneskelig reproduksjon i denne boken. Fra 1510-tallet ble det en tradisjon for å knytte Problemata Aristotelis med andre tekster som også tok for seg dette. Albertus Magnus (ca. 1200-1280) var representert med tre tekster i vår utgave. Han var en tysk dominikanermunk og kjent som en av de største filosofene i middelalderen. Den ene teksten, De Secretis Mulierum, var en av de mest populære tekstene som var skrevet om kvinnelig biologi, og ble lagt til boken på 1540-tallet.

Tittelen betyr «om kvinners hemmeligheter» og ble skrevet mellom 1200-1300-tallet og tok for seg alt rundt menneskelig reproduksjon. Selv om den ble tilskrevet Albertus Magnus, var det mest sannsynlig en av hans studenter som hadde skrevet denne. Forordet i denne teksten henvendte seg til en medmunk. Forfatteren skrev at kunnskap om reproduksjon var skjult av kvinner, og trengte derfor å bli undersøkt av menn. Dette var nødvendig kunnskap å vite, både for å kunne hjelpe en kvinne hvis hun var syk og slik at munkene kunne vite hvilke bøter som var passende å gi til en kvinne for syndene hun erkjente under skriftemål. Man vet ikke om denne teksten ble faktisk brukt i medisinsk praksis, eller om det kun var for å tilfredsstille munkenes nysgjerrighet på kvinners biologi.

* Oversettelsene er gjort av forfatter med hjelp av GPT-4 Omni.